Historien om Røde Kors i Eidsvoll: Ti år med vekst, utvikling og medmenneskelighet

På slutten av 1960-tallet tok pasientvennene i Eidsvoll store steg – ikke gjennom store ord, men gjennom små handlinger med stor betydning. Med besøk, arrangementer, innsamlingsarbeid og ekte omsorg satte de tydelige spor både hos dem de hjalp og i lokalsamfunnet rundt seg.

Dette er del 2 i serien om historien til besøkstjenesten i Eidsvoll og Hurdal Røde Kors.

På et gruppemøte i januar 1968 oppsummerte pasientvennene innsatsen sin med en enkel, men sterk erkjennelse: Arbeidet betydde noe. I referatet står det at de “blir mer og mer glade i dette arbeidet som består i å være medmennesker”.

Samtalene rundt bordet bar preg av både alvor og varme – erfaringer fra sykehus og sykehjem ble delt, og fellesskapet ble styrket. Det ble også planlagt hvem som skulle representere gruppen på landsmøtet i Bodø. Valget falt på Inger Engen, Solveig Næss og Asta Andersen.

Et av årets første konkrete tiltak var «Operasjon Påskeliljen». Målet var å lage 500 påskeliljer som skulle selges for 2 kroner stykket. Allerede første kvelden laget ti pasientvenner hele 200 blomster – et tydelig bevis på både dugnadsånd og engasjement.

Fellesskap, ansvar og nye oppgaver

I februar deltok åtte medlemmer fra Eidsvoll på årsmøtet for pasientvennene i Akershus på Lørenskog. Her ble det tydelig at arbeidet sto sterkt i hele distriktet. Asta Andersen ble valgt inn i styret, og møtet ga både faglig påfyll og gode møter med andre frivillige – ikke minst rundt kaffebordet med snitter og samtaler.

Etter en travel periode valgte pasientvennene å prioritere selve besøksarbeidet fremfor møter. Da de igjen samlet seg i august på Breidablikk, handlet diskusjonene om fordeling av oppgaver. Noen hadde mange ukentlige besøk og opplevde behov for avlastning.

I referatet står det:
«Pasientene er kontaktsøkende og vi må passe nøye på å ikke gjøre forskjell på dem.»

Samtidig ønsket de å skape ekstra gode opplevelser. På Fagerhøy åndssvakehjem arrangerte de en hyggekveld med underholdning og bevertning, noe som ifølge Asta Andersen ble en svært vellykket aften.

En varm avslutning – og viktige veivalg

Før jul gjorde pasientvennene en ekstra innsats for beboerne ved aldershjemmene ved å sende ut vakre adventsdekorasjoner i lilla farge med lys. Responsen var stor, og de mottok mange takkemeldinger.

På Stensby sykehus hadde de nylig bidratt med et nytt TV-apparat, finansiert gjennom kakelotterier. Sykehuset takket offentlig i lokalavisen og fremhevet samtidig betydningen av arbeidet pasientvennene utførte.

Mot slutten av året kom også en større diskusjon: Skulle «pasientvenner» bytte navn til «besøkstjeneste»? Meningene var delte. Noen mente en sammenslåing av ulike besøksordninger ville gi større gjennomslag sentralt, mens andre ønsket å bevare det etablerte.

Saken ble sendt videre til lokal behandling, og Asta Andersen oppsummerte Eidsvolls holdning slik:
«Vi har et fin-fint samarbeide med lokalforeningen, så for oss blir det hipp som happ.»

Travle tider og nye muligheter i 1969

Pasientvennene fortsatte arbeidet sitt inn i 1969 – så travelt at neste møte først fant sted i juni, og da som siste samling før sommerferien.

Den viktigste saken var planleggingen av kakelotteriet under Sundfesten. Mens andre lag hadde fått avslag på sine søknader om slike lotterier, fikk pasientvennene innvilget sin søknad.

Kakelotteriet 16. august 1969 gikk over all forventning. Med 26 kaker – både hjemmebakte og fra konditor – samt gaver, klarte de på noen få formiddagstimer å samle inn hele 1243 kroner i ren netto. Ifølge Asta Andersen var interessen stor, og loddsalget gikk strykende. Med store plakater om arbeidet sitt fikk de også god oppmerksomhet. Damene, kledd i forklær og med nåler, ble et synlig og positivt innslag under arrangementet.

I løpet av året hadde gruppen vokst til 15 aktive medlemmer. De fortsatte sitt populære arbeid på sykehuset med boktraller, utlån av bøker og salg av kioskvarer.

På aldershjemmene var det ytret et ønske om mer underholdning – noe pasientvennene tok imot med åpne armer. Mulighetene var mange: høytlesning fra både lyrikk og gamle skolebøker, opplesning fra aviser for dem som så dårlig, og ikke minst sang, allsang og musikk.

De som hadde bursdag ble heller ikke glemt – da vanket det blomster. Også de som havnet på sykehus fikk en oppmerksomhet, et tydelig tegn på at omsorgen strakte seg begge veier i miljøet.

Gruppeformann Asta Andersen avslutter årsberetningen med et sitat som oppsummerer hele arbeidet:
«Gå aldri trett av pasientvennarbeidet – det er medmennesket som teller og er hovedsaken – de praktiske ting er biting!»

Fra pasientvenner til en organisert besøkstjeneste

Tidlig på 1970-tallet tok arbeidet nye steg. I 1971 besto gruppen av 15 aktive medlemmer, og de bidro også til å støtte oppstarten av Ungdommens Røde Kors i Eidsvoll. Samme år ble det tydelig at arbeidet var en del av noe større – i Akershus fantes det nå 11 aktive grupper med rundt 180 pasientvenner.

Det kanskje viktigste grepet kom i 1971: Navneendringen fra pasientvenner til besøkstjeneste. Dette markerte en tydeligere organisering og en bredere forståelse av oppdraget.

I 1972 ble det jobbet med å strukturere besøksordningen bedre, blant annet ved Birkelund pleiehjem. Samtidig levde de små, nære gestene videre – som å plukke markblomster og ta med på besøk.

Dette året fikk også arbeidet en ny dimensjon. Inger Engen og Asta Andersen deltok på kurs i narkotikabekjempelse på Gimle i Oslo. Her ble de utdannet til kontaktpersoner – en rolle som krevde nettopp det pasientvennene allerede sto for: menneskelighet, tålmodighet og evnen til å ikke gi opp.

I 1973 hadde gruppen vokst til 18 aktive medlemmer, og det ble nødvendig med turnuslister for å organisere innsatsen. Samtidig startet de opp med besøk på Valstad sykehjem, noe som utvidet rekkevidden ytterligere.

9. desember 1974 arrangerte Røde Kors en borddekningsutstilling i fritidssenteret på Nedre Vilberg i Eidsvoll. Bak initiativet sto besøkstjenesten og det var Inger Engen og Solveig Bratraak som la ned stor innsats i utstillingen. Temaet for utstillingen var «jul på hytta», og bordet var dekket med omtanke for både detaljer og stemning – enkelt, men samtidig ekstra pent og innbydende. Utstillingen ble et hyggelig innslag i førjulstiden og viste hvordan også små tiltak kunne skape varme og inspirasjon i lokalmiljøet.

Midt i tiåret, i 1976, markerte de sitt 10-årsjubileum med fest på Nebbenes kafeteria. Kvelden samlet medlemmer og gjester til middag, taler og gode minner – et tydelig tegn på et miljø som både trivdes og besto.

Mot slutten av perioden fortsatte veksten. I 1978 arrangerte besøkstjenesten sitt eget kurs for nye medlemmer på Råholt skole. Kurset gikk over flere kvelder og samlet sju deltakere – et viktig steg i å sikre rekruttering og videreføring av arbeidet.

Årsberetningen for 1978 viser at gruppen nå hadde vokst til 22 aktive og 6 passive medlemmer. Fra en liten gruppe pasientvenner rundt et kaffebord ti år tidligere, hadde de utviklet seg til en solid og organisert tjeneste med bred aktivitet og stor betydning lokalt.

Historien fra disse årene viser et miljø i stadig utvikling – der omsorg ikke bare handlet om å stille opp, men også om å skape innhold, glede og fellesskap for dem som trengte det mest.