Sommeren 1966 startet syv frivillige et arbeid som raskt skulle sette spor i Eidsvoll. Med sang, samtaler og boktralle skapte pasientvennene lysere dager for eldre og syke – og la grunnlaget for en tjeneste som vokste i både omfang og betydning.
På styremøtet i Eidsvoll Røde Kors 17. januar 1966 som ble holdt på prestegården i Eidsvoll, tok fru Aase opp igjen sitt initiativ til å danne Pasientvenner som blant annet skulle dele ut blomster til gamle og syke til jul. Det var ikke noen ny tanke, for allerede på styremøte 24. juni 1964 var opprettelse av Pasientvenner satt opp som hovedsak. På det møtet ble det vedtatt at Sara Sæther skulle undersøke mulighetene for å danne Pasientvenner i Eidsvoll.
Nå, nesten syv måneder senere, ble det altså tatt opp igjen. Det var ikke alle på møtet som var like begeistret for forslaget og det ble følgelig en del diskusjon rundt det. Blant annet ble det stilt spørsmål rundt økonomien. Det endte til slutt med at formannen spurte de fremmøtte om det var noen som ville gå aktivt inn i en slik hjelpeforening som skulle kalles Pasientvenn. Det viste seg at det var det syv stykker som ville, og dermed ble det opprettet en arbeidskomite bestående av fru Aase, fru Engen, fru Ness, frøken Ulvin, fru Davidsen, fru Sørbye og fru Enersen. Deres første arbeidsmøte ble holdt allerede noen dager senere.
Fru Engen, altså Inger Engen, husker dette veldig godt og lenger ned deler hun noen ekstra minner fra denne tiden.
Damene brukte tiden godt og det første kurset for pasientvennene ble avholdt 11. mars på Breidablikk og Pasientvennene startet formelt opp sitt arbeid på aldershjemmene og sykehuset mandag 6. juni 1966.
Det ble for øvrig, på styremøte 1. juni i styret, bestemt at lokalforeningen skulle betale for forklær og nåler samt kursene som måtte til. Foreningen skulle også sørge for startkapital slik at de kunne kjøpe inn nødvendige materialer.
Fire av pasientvennene fikk sitt arbeidsfelt på Stensby sykehus, mens de øvrige fire fordelte innsatsen sin på tre institusjoner: Eidsvoll aldershjem, Feiring aldershjem og Landsverk Pleiehjem.
Allerede den første høsten gjennomførte de 14 besøk på aldershjemmene. Hvert besøk varte i tre timer. I protokollen skriver de: «Den første tiden har vi benyttet til å bli kjent med de gamle.» Besøkene handlet nettopp om det – å sette seg ned, lytte og snakke om det som opptok den enkelte.
De som var oppe og kunne samles, ble invitert inn på stuene. Der ble det sunget, lest høyt og vist lysbilder. Av og til arrangerte pasientvennene utlodning – med en liten vri: Loddene var gratis, og alle vant. Det sier seg selv at dette ble svært populært. På kort tid ble besøkene så etterlengtede at beboerne allerede satt klare og ventet når pasientvennene kom.
Bok- og butikktralle på sykehuset
På sykehuset gikk pasientvennene med bok- og butikktralle. De tilbød både lesestoff og småvarer, og både ansatte og pasienter satte stor pris på ordningen. Pasientvennene mottok en liten provisjon av salget, noe som bidro til å styrke økonomien i arbeidet.
For å skaffe ytterligere midler arrangerte de også julemesse i Panorama. Der solgte de håndarbeid og andre ting de hadde laget selv. Messen ga en kjærkommen inntekt og viste samtidig hvilket engasjement som lå bak tjenesten.
Kurs, nål og taushetsløfte
Å være pasientvenn krevde forberedelse. Alle måtte gjennom et kurs med egen kursmappe utarbeidet spesielt for tjenesten. Her lærte de om etikk og etikette, og om hvordan de kunne undervise i lettere håndarbeid. Etter bestått kurs mottok de en egen nål – og avla taushetsløfte.
Behovet for flere meldte seg raskt. På initiativ fra lokalforeningens leder, Ragna Opheim, ble et nytt kurs startet i januar 1967. Seks deltakere fullførte kurset, og i mars var det høytidelig avslutning på Eidsvoll gymnas.
Blant gjestene var visegeneralsekretær Jens Meinich, som holdt foredrag om pasientvennenes betydningsfulle arbeid. Han fortalte også om sitt engasjement i Prison Visitor – i dag kjent som Visitortjenesten – og delte ut nåler til de seks nye pasientvennene. Dermed var de blitt 14 pasientvenner.
Omtanke i hverdag og høytid
En viktig del av arbeidet var å huske de «gamle og syke» på merkedager. Pasientvennene sørget for oppmerksomhet ved fødselsdager og høytider, og sendte adventsdekorasjoner til institusjonene. Særlig til jul var de opptatt av å gi ekstra omsorg til dem som ikke hadde pårørende.
Etter å ha lest artikkelen: Inger Engen deler flere minner
– Jeg husker mye av dette veldig godt, sier Inger Engen. Hun var en av kvinnene som startet opp pasientvennene i Eidsvoll i 1966. Her gir hun oss litt ekstra innblikk i den første tiden med pasientvenner.
Selv hadde hun egentlig tenkt å bli pasientvenn i Oslo, men på grunn av utdanning og annet som tok tid, valgte hun i stedet å engasjere seg lokalt i Eidsvoll. Det skulle bli starten på et langt og viktig frivillig arbeid.
Inger forteller at på den tiden var det mye kreativitet i miljøet. – Jeg husker at en av de andre frivillige, Solveig Bratraak, skrev fantastiske dikt som traff godt. Selv har Inger vært flere steder opp gjennom årene og lest opp disse diktene. Et av stedene var på Bristol i Oslo etter at besøksvennene der inviterte henne.
– Men jeg må få fortelle om dette loddsalget vi drev med for å samle inn penger til pasientvennene, sier hun. Vi sto utenfor Nebbenes og solgte lodd og gevinstene var hjemmelagde kaker. – Da gikk folk ofte inn den andre døren til kafeteriaen for å slippe å kjøpe lodd, så vi begynte å stå foran begge inngangene, forteller hun og ler.
I starten fikk også pasientvennene opplæring i å undervise i lettere håndarbeid. Likevel valgte de å ikke prioritere dette. – Vi ville heller bruke tiden på selve besøksdelen, forteller Inger.
Senere endret pasientvennene i Norge navn til Besøkstjenesten. Det skal vi komme tilbake til i en senere artikkel.
Inger fortsatte sitt frivillige arbeid og gjennom årene har hun selv holdt mange kurs om besøkstjenesten for nye medlemmer, der hun fortalte om hvordan arbeidet foregikk. På det meste hadde de over 30 faste besøksvenner i Eidsvoll.
– Det har uten tvil vært behov for denne tjenesten, sier hun.
Hun minnes spesielt en historie fra rundt juletider et år. Da fant de nemlig ofte på litt ekstra for å glede beboerne på aldershjemmene. De kledde seg ut som julenisser og besøkte dem, noe som ble svært populært. Ofte ble de også påspandert både kaffe og noe å bite i.
– En gang hadde vi dårlig tid, og jeg var allerede utkledd som julenissen, forteller Inger. Etter å ha gledet beboerne skulle de få kaffe og noe å bite i. – Da sa jeg at jeg måtte hjem til «kona» mi fordi grøten sto klar.
– Det ble mye latter av det, sier Inger og smiler.
Besøkstjenesten – tidligere kjent som Pasientvenner – feirer sitt 60-årsjubileum i mai.
Frem mot jubileet vil vi publisere flere artikler som forteller historien om hvordan tjenesten startet i 1966, og hvordan frivillige gjennom mange år har skapt gode øyeblikk for mennesker som trenger litt ekstra oppmerksomhet.
Har du bilder eller annet fra Røde Kors som vi kan låne for å fortelle historien?
Ta da kontakt med oss på EPOST for å avtale nærmere.
